HA IS I MAGEN

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.54.21
TEMAINNLEGG: ARBEID.
Skrevet som en del av ukens tema i SnapKollektivet. Flere innlegg kan finnes under #temainnlegg.


«Jeg kan med hånden på hjertet si at 2015 har vært et lærerikt år.»

Slik startet jeg innlegget som skulle bli min oppsummering av året som gikk. Jeg kom ikke lenger. Ikke før nå.

Jeg har lært at livet er alt annet enn forutsigbart, og dette fikk jeg så sårt erfare i februar 2015 da jeg mistet jobben. Nedgang i markedet i den kreative bransjen gjorde at jeg for første gang i mitt liv var nødt til å gjør noe jeg aldri hadde trodd jeg måtte gjøre – melde meg til NAV.

Uten å gå alt for dypt i unødvendige og selvsagte detaljer, kan hele NAV-perioden i livet mitt oppsummeres med tre t-er: tøft, tyngende og en tålmodighetsprøve uten like.

«At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg.»

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.29.40
Foto: Unsplash

Det var tøft fordi jeg fikk midler fra NAV som tilsvarte det som er under fattigdomsgrensa* i Norge (NDLA, 2013). Det var tyngende fordi jeg følte at jeg aldri nådde helt opp. Jeg var på flere jobbintervjuer, men var alltid (slik det føltes da) et hestehode bak de andre deltakeren både i livs- og arbeidserfaring. At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg. Og med en søkerskare på 200–300 kreative, smarte, flinke og engasjerte sjeler per stillingsutlysning, begynte jeg å miste motet. Verst av alt – troen på meg selv.

«’Relevant arbeidserfaring’, som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv.»

Og det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle greie det: Å få meg en jobb innen året var omme. Koste hva det koste ville. Og pass på nå, venner av janteloven, for nå er jeg nødt til å si noen velvalgte ord om meg selv: Jeg tok ikke på meg tre jobber ved siden av studiene bare for penger. Jeg gjorde det for å tilegne meg arbeidserfaring. «Relevant arbeidserfaring», som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv. Jeg har alltid vært stolt av å være både resurs- og viljesterk, og hadde vel, naivt nok kanskje, trodd at jeg kunne høste frukter av dette tidlig etter endt studie.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.57.12.pngFoto: Anita S.

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre. Og det er her den ulidelige tålmodighetsprøven begynte for meg. Dagene som arbeidsledig bestod i å surfe på nett etter jobber. Jeg skrev søknader. Drakk kaffe til jeg begynte å kaldsvette. Begynte å bite negler igjen. Skrev noen flere søknader. Ventet. Og ventet.

Ventingen var det aller verste.

Vente på svar. Vente på avslag. Vente på at livet mitt skulle begynne igjen. Ville det noen gang det? Begynne igjen, altså?

«Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen.»

Jeg skrev søknader. Mange søknader. Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen. Jeg begynte å se meg blind på egne ord, og styggen på ryggen begynte å synge i kor med Vinnie at jeg «kommer ingen vei her i livet» …

Det var uvant for meg. Jeg har alltid visst hva jeg ville i livet – og alltid fått til det jeg vil fordi jeg jobber hardt og målrettet mot det. Og fra jeg var liten har jeg visst at så lenge man gjør en god og grundig jobb, så gir det resultater. Det skal det. Det har jo alltid gjort det.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.49.55.png
Foto: Eva G.

For meg kom ikke resultatene fort nok. Månedene gikk, og litt etter litt begynte håpet å svinne hen. Heldigvis fant jeg tålmodigheten jeg trengte i naturen. Hvor flåsete det enn måtte høres ut.

Jeg begynte å gå turer. Lage turer i sol. I regn. I vind. I mørket. Jeg så blomstene våkne til live under den frosne jorda. Plukket min første hestehov i april. Klatret opp på toppen av stupetårnet på Hvalstrand for å slikke vårsol i begynnelsen av mai. Kjente hvordan strålene kilte på huden. På nesa. Laget fregner på den vinterhvite huden. Jeg lyttet til podcaster. Begynte å løpe. Og jeg løp. Fortere og fortere.

Jeg løp rundt Semsvannet. Runde på runde. Kilometer ble til mil, og for hver gang jeg snørte på meg løpeskoene, forandret landskapet seg fra frostgrått til grønt. Jorda fikk blomster. Prestekrager, blåklokker og hundekjeks. Vannet begynte å klukke, glitrende i sølv. Svalene fløy lavt og høyt, og våren ble til sommer.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.42.24
Foto: Unsplash

«Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte.»

Og så skjedde det. Jeg ble endelig hørt og sett i mengden, og fikk meg jobb på et prosjekt for BAMA som gikk over tre måneder. Her fikk jeg endelig smaken på ordene igjen, og du aner ikke hvor godt det føltes å være trengt. Til hjelp. Til nytte. Jeg skrev og leste. Redigerte, korrigerte og forbedret. Jeg jobbet med tekst på en ny og spennende måte, og sammen med et sammensatt tekst-team fikk jeg mange nye erfaringer og venner. Disse tre månedene var ekstremt viktig for meg.

Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte. Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter i EvokedSet – plassen jeg skulle bli så uendelig glad i. Folkene jeg skulle glede meg til å se hver dag. Det var en fantastisk tid med gode kollegaer, som også ble mine venner. I tillegg hadde jeg to fantastiske læremestre som tok meg under sine lune og trygge vinger (ja, dere vet hvem dere er). Takk for at dere lærte meg hvordan å fly igjen.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.52.04.pngFoto: Eva G.

«Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye.»

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre, og plutselig sto jeg i et veiskille. Jeg, som for bare noen måneder siden nesten hadde gitt opp alt håp om arbeid, hadde nå et valg. Skulle jeg ta veien nordover og lære meg å like tørrfisk, eller forbli «søring» med tilhørende caffè latte?

Så her sitter jeg. 1740 km fra min forrige arbeidsplass og mitt forrige hjem. Godt plassert under et varmt og mykt pledd befinner jeg meg i Sophie Elise-farvann, nærmere bestemt Harstad. Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye. Jeg har startet et helt nytt og spennende kapittel i nord på arbeidsplassen min Chili, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen – men tørrfisken holder jeg meg pent unna.


*Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 7350 kroner i måneden for kvinner og 7930 kroner for menn (2010). Bo- og bilutgifter regnes ikke med, fordi de varierer enormt ut fra hvor man bor i landet. Kilde: NDLA

Advertisements

14 thoughts on “HA IS I MAGEN

  1. Kjære Lisa💕 Dette var veldig bra skrevet. Jeg har nå måttet blunke ut noe vått i øynene. For dette berører meg veldig. Din kamp som arbeidssøker har også jeg kjent på, som er din mamma 💕

    Lik

  2. Så fint å lese dette! Jeg vet om så mange, meg selv inkludert, som er i en tilsvarende situasjon. Det som er forskjellig nå for meg og de jeg kjenner, er at vi har vært i full jobb, er godt etablerte med både hus og barn osv. Likevel så er det så ufattelig mange av oss her i Stavangerregionen, det er vanskelig å føle seg alene og fortapt. Men fortapt kan man jo føle seg, hehe. Men jeg har valgt å fokusere på det positive, jeg lider jo ingen nød, jeg har hatt muligheten til å bruke mer tid på andre prosjekter som ikke gir meg noen inntekt, men som gir meg så mye mer. Det er verdifullt og givende. Og jeg har fått muligheten til å gjøre andre ting, som jobben jeg er i nå, så fantastisk! Så da er det som du sier, bare til å ha litt is i magen, være aktiv på søkefronten og nyte de erfaringene man tar med seg, noe må det være godt for 🙂

    Lik

  3. Kjære Lisa. Fantastisk å lese hvordan naturen har påvirka urkraften din til å klatre opp av bølgedalen du var nede i. Du har grunn til å være utrolig stolt av deg selv. Lykke til i tørrfiskland 🌹

    Lik

  4. Du er helt fantastisk til å skrive! Gleder meg til bokprosjektet ditt blir ferdig for å si det sånn! Vanskelig å gå gjennom og dele noe sånt kan jeg tenke meg, men du er tøff.. Digger deg på snapkollektivet og begynner nå å lese bloggen din også 🙂

    Lik

  5. Tilbaketråkk: Hvordan lage en god LinkedIn-profil? | Lisa Skaar Næss

  6. Tilbaketråkk: HVORDAN LAGE EN GOD LINKEDIN-PROFIL? (FOR ARBEIDSSØKENDE) | Lisa Skaar Næss

Legg gjerne igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s