HVERDAGSLYRIKK #7

skjermbilde-2016-09-21-kl-13-35-18Note: Jeg så dette bildet, og ble inspirert til å skrive denne teksten.

«Vi kan ikke treffes noe mer», sa han.

Ordene føltes som piggtrå.

En voksende kaktus i hjertet mitt. I årene mine.

Og det raspet meg opp innvendig.

Som ost mot et råkostjern.

Som trefibre mot sagbladet.

Som negler mot hud. Skrapende, blødende.

Sjokket gjør at jeg faller om, og han kommer løpende.

Kanskje han tar det tilbake? Alt han har sagt? En vond drøm?

Håpet i meg tennes som en fyrstikk. Eksploderende, rasktbrennende. Døende.

Han bøyer seg. Legger seg ned ved siden av meg.

Og da jeg tror han skal stryke meg på kinnet, strør han salt i såret.

I hjertet mitt. I årene mine.

Han brer det om meg. Det sviende teppet. Pakker det godt rundt.

Som en mor brer om sine barn så de ikke skal fryse.

Han legger meg i lake. Skrur på lokket, markerer datoen og setter meg i hylla.

Sammen med alle de andre.

Advertisements

7 thoughts on “HVERDAGSLYRIKK #7

  1. Tilbaketråkk: Q&A – svar på bloggens første spørsmålsrunde

Legg gjerne igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s