JEG KOMMER ALDRI TIL Å GLEMME …

Jeg er med i bloggutfordringen, og denne uken er det «Jeg kommer aldri til å glemme …» som er tema.

Minner – det er kraftig kost. Danskebåten 1995: Lyden av mynter som klirrer mot metall tar meg tilbake til da jeg var fire år mamma og jeg gikk forbi blinkende automater med gamle, røkende damer som trakk i lange spaker med svarte knotter. Jeg trekker pusten og kjenner lukten av brune sigarer, støvete vegg-til-vegg-tepper og en syntetisk, halvsøt lukt av nybonede gulv. Følelsen av klissete barnefingre og en lomme full av halvsmeltede m&m’s.

Likevel er det ett minne som sitter sterkest, og det er da jeg gikk meg bort. Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg mistet mamma.

Jeg skulle løpe inn til venninnen min som bodde på nabolugaren – noe vi gjorde hele tiden. Frem og tilbake, frem og tilbake mellom lugarene. Av en eller annen grunn greide jeg likevel å gå meg vill. Jeg aner ikke hvorfor, for rommet lå rett ved siden av mammas og mitt, men jeg ble kanskje forvirret av alle dørene som så helt like ut?

jeg-kommer-aldri-til-aa-glemme
/foto: https://unsplash.com/@mattbass

«Hvorfor gråter du?» spør en mann med en sigarett i munnviken, men jeg svarte han ikke. Han er skummel og lukter sterkt av tobakk. Jeg husker ikke hvordan han så ut den dag i dag, bare en farge. Grå.

«Jeg skal finne noen du kan snakke med jeg.»
Sekunder går, selv om de føles som en evighet, og en dame med rar stemme spør meg om hva mamma heter.
«Kan du huske din mors navn min kære? Eller måske din fars navn?»
Jeg rister på hodet. Damen snakker rarere enn mennesker fra der det alltid regner.

Jeg kommer aldri til å glemme at jeg ikke husket hva mamma het. Jeg het jo Lisa, men mamma var jo … mamma?

jeg-kommer-aldri-til-aa-glemme-2
/foto: https://unsplash.com/@joannakosinska

«Men du kan fortælle mig dit navn, og så vil vi kalde for din mor på højttalerne.»
Jeg fortalte damen hva jeg het og fikk bli med henne bak en gedigen disk med masse datautstyr og ledninger.
Det spraket litt i høyttalerne før beskjeden runget ut over hele danskebåten. Den ga gjenlyd i baren, i lugarene, på dekk, på kjøkkenet, på do.

«Følgende er en besked til Lisas mor: Lisa er tabt og lidt trist, og hun ville meget gerne se sin mor igen.»

Mindre enn ett minutt senere kommer mamma og omfavner meg. Hardt. Lenge.

Jeg kommer aldri til å glemme den klemmen. Verdens beste klem.



Andre som er med på bloggutfordringen:

Nadia • Marie • June • Caroline • Caroline I.Renate • Julie

 

«ALT VAR BEDRE FØR»

Jeg er med i bloggutfordringen, og denne uken er det «før og nå» som er tema.

Skjermbilde 2017-01-10 kl. 10.13.37.png
/thomas kelly, unsplash.com

Alt var bedre før.
Før hva?

Var det før Donald Trumph ble valgt til president?
Var det før leppene til Kylie Jenner ble store?
Var det før annonsene for den toppen du aldri kjøpte begynte å forfølge deg?

Eller må vi lenger tilbake?
Kanskje var det før du begynte å ta bilder av maten din? Før du begynte å bry deg om å bli likt på nett. Delt på nett. Kommentert på nett. Tilstede i noens feed.

Jeg skrur klokka tilbake til 2003 da Facebook het ”Facemash”, og Mark Zuckerberg ikke var en av verdens rikeste mennesker.

Var det bedre da? Eller må vi enda lengre tilbake?

giphy2

Viserne går mot sola.
Forbi 2. og 1. verdenskrig.
Før kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913.
Før Titanic sank i 1912.
Før Norge fikk egen grunnlov i 1814.

Hvor langt må jeg tilbake?

For var virkelig solnedgangen vakrere? Skaren i skisporet så mye mer krisp? Sjøluften saltere? Farger, smaker, musikk og mennesker vakrere? Bedre?

På begynnelsen av 1800-tallet var forventet levealder i Norge vel førti år. I dag er den fra 80 år og oppover. Faktisk har vi aldri levd så lenge som nå.

Rent materielt sett var det ikke bedre før. Vi har aldri vært rikere enn i dag. Siden 1900 har verdiskapingen (bruttonasjonalproduktet) per innbygger blitt seksten-doblet. Reallønnene nesten tidoblet.

Livet, skal jeg fortelle deg, var akkurat så godt som du gjorde det til før. Og det er derfor du skal leve hver dag som om det var din siste. For dagen i dag er broren til i morgen, fetteren til fortiden, og i nær relasjon med uttrykket du legger om leppene dine når du sier at ”alt var bedre før”. Mye bedre.



Andre som er med på utfordringen:

Nadia • Marie • June • Caroline • Caroline I Renate • Julie

JEG SKULLE ØNSKE

Jeg har skrevet noen tanker om denne rundens tema på SnapKollektivet: «jeg ønsker meg».

Allerede i en alder av to år avslørte jeg julenissen.

”Det er Coca!” utbrøt jeg, og pekte med en liten finger opp mot det jeg kjente igjen til å være onkel (utnevnt til Coca, så fort jeg kunne prate, av undertegnede). De lurte ikke meg, nei. Jeg kjente igjen de lune, brune øynene hans. De sterke, solbrune hendene og den smilende stemmen. Alltid smilende.

Opp gjennom tiden har jeg likevel skrevet ønskelister til julenissen, selv om jeg visste han ikke fantes. I alle fall ikke sånn på ordentlig, men jeg likte ideen. Jeg likte ideen av denne rettferdighetens mann som skulle lede meg og mine jevnaldrende på en god sti. Og konseptet var (og er) så enkelt. Er man snill skal man bli belønnet for det. Og jeg var jo (stort sett) veldig snill!

Når jeg ser tilbake er det moro å mimre over hva jeg ønsket meg, og følelsene rundt det jeg fikk.

Les også: SNAPKOLLEKTIVET: LISA (MUSIKKLISTE)

giphy4

Da jeg var tre år (korriger meg gjerne mamma) ønsket jeg meg en stor Barbiedukke. Dukken var like høy som meg selv, noe som gjorde at jeg kunne byttelåne klær med henne.

Jeg husker ikke at jeg åpnet henne opp som en presang, men jeg husker følelsen av kjolen hennes mot kroppen min. Kjolen var delt opp i to deler: en slags brudehvit body i superstretchstoff, og et struttende tyllskjørt med glitter. Selve kronen på verket var (bokstavelig talt) en krone og et hjerteformet smykke med borrelåsfeste. Jeg elsket den kjolen så mye at jeg trosset borrelåskløen og gnagsårene jeg fikk på huden av tyllstoffet, som føltes som et stykke sandpapir. Jeg var lykkelig.

Da jeg var åtte ønsket jeg meg en Furby. Og skulle jeg være så heldig å få den trengte jeg ikke noe annet mer her i verden. Helt sant! Ikke engang de andre ønskene jeg hadde satt opp. Venninnen min hadde en Furby. Den var gulgrønn og luktet av godteriviskelær og den søtlige, lett bitre batterilukten som kommer frem i plast når det har ligget der en stund.

Julaften kom, og etter en tre-fire pakker åpnet jeg opp mitt hårete, lille monster – en gråhvit Furby med store øyne og lange øyenvipper. Julen min var komplett. Jeg var lykkelig.

Les også: Kjære gud

«Jeg hater den fordi den alltid skal være den ekle bismaken i munnen, som når du spiser noe råttent, men ikke merker det før råta setter seg fast i ganen, eller mellom tennene.»

Jeg har vært heldig. Ikke bare fordi jeg som regel alltid har fått det jeg ønsket meg, men fordi jeg alltid har hatt en trygg og stabil jul med masse familie og kjærlighet rundt meg. Jeg har til og med opplevd en total følelse av lykke. Det er det ikke alle som har. Da dette ble kjent for meg i tenårene, fikk jeg en klump i magen. En klump som kommer snikende hvert eneste år i desember måned.

giphy5

”Klumpen” minner meg på hvor godt jeg har det, og hvor fin julen kan være for de som har det bra – og motsatt. Jeg hater den og jeg elsker den.

Jeg elsker den fordi jeg skjønner hvor fint jeg har det, og gjør at jeg virkelig setter pris på hva jeg har. Jeg hater den fordi den alltid skal være den ekle bismaken i munnen, som når du spiser noe råttent, men ikke merker det før råta setter seg fast i ganen, eller mellom tennene.

Les også: EN SMILELEKSJON

Klumpen av kognitiv dissonans, av dårlig samvittighet som velter opp i brystet, som om jeg grådig forspiser meg på noe fettdryppende og sukkerholdig. Det er litt den følelsen du får hvis du tror du spiser boller med rosiner, også viser det seg å være sjokolade. Man føler seg snytt og kvalm.

Jeg tenker på de som ikke har noen å feire julen med. 112.000 nordmenn feirer jul alene, viser en måling gjort for avisa VG. Blant mennesker i 20-årene sier 15 prosent at de har vært ensomme i jula. De under 30 år skjuler ofte at de er ensomme. Også er det de eldre …

«Men høytid gir rom for ettertanke, og alt som ikke passer inn i den koselige julekula på det grønne treet blir liksom forsterket i refleksjonen.»

Jeg tenker på barn og unge som gruer seg til å feire jul, som aldri har opplevd jul som en trygg og kjærlig tradisjon, slik som jeg. I desember drikkes det dobbelt så mye alkohol som ellers i året, noe som resulterer i at juletradisjonene i mange hjem er preget av et høyt alkoholforbruk, med alle de negative konsekvenser det medfører.

Jeg tenker på Aleppo. Jeg tenker på de som er i krig eller på flukt. I unntakstilstand. Kropper i konstant beredskapsmodus, proppfulle av adrenalin. Alltid redde. Redde for livet.

Hvor mange ganger har jeg opplevd det?

giphy6

Les også: GUTTEN PÅ STRANDEN

Samtidig er det viktig å huske på at vold, alkoholmisbruk, redsel, frykt, angst, misbruk, ensomhet og krig ikke bare er synonymt eller forbeholdt desember måned. Noen har det vondt hele året. Konstant.

Hvor mye opplever jeg som er vondt konstant?

Kanskje blir det så tydelig i jula fordi høytid gir rom for ettertanke, og alt som ikke passer inn i den koselige julekula på det grønne treet blir liksom forsterket i refleksjonen.

Nå er jeg 25 år, og det eneste jeg virkelig ønsker meg er at du finnes, og at du kan oppfølge mitt og millioner av andre menneskers ønske – fred, kjærlighet og trygghet til alle.

Sånn sett skulle jeg ønske at jeg aldri avslørte deg.


Forsidefoto: Caleb Woods, Unsplash. GIF-er fra giphy.com