HVORFOR TA HPV-VAKSINE?

Dette blogginnlegget er skrevet som en del av temaet «underlivet» i denne runden på SnapKollektivet. Har du spørsmål utover det som står her om HPV-vaksinen, ta kontakt med legen din, eller nærmeste helsestasjon. Alle fakta er kilderelaterte.

Nå kan alle kvinner som er født i 1991 (slik som meg selv) eller senere ta HPV-vaksinen gratis, men hva er egentlig dette viruset? Her er alt du måtte lure på om vaksinen!
 

Hva er egentlig HPV?

«HPV er en forkortelse for Humant Papillomavirus, som det finnes over 100 forskjellige typer av. HPV-infeksjon smitter ved seksuell omgang, og ca. 70 prosent av oss blir smittet i løpet av livet. Noen av typene er ufarlige og merkes ikke, andre HPV-typer kan gi kjønnsvorter eller føre til celleforandringer som øker risikoen for livmorhalskreft hos kvinner», skriver emneansvarlig, Lill Thorsen, om HPV på Kreftforeningen sin blogg.

HPV-infeksjon kan også øke risikoen for andre former for kreft hos både kvinner og menn. De aller fleste som smittes vet ikke engang at de har hatt en infeksjon fordi den vanligvis ikke gir symptomer og oftest går over av seg selv. (Kilde: Kreftforeningen).

Hvorfor ta vaksinen?

Enkelt og greit: HPV-vaksinen blir gitt for å beskytte deg mot livmorhalskreft. Nesten alle tilfeller av livmorhalskreft skyldes HPV-viruset, og viruset smitter gjennom seksuell aktivitet. (Kilde: Folkehelseinstituttet).

hvorfor-ta-hpv-vaksinen
Foto: Ian Schneider.

Er det vanlig å være smittet av HPV-viruset?

HPV smitter ved seksuell aktivitet og er svært vanlig. Av alle som er seksuelt aktive blir 70 prosent smittet med HPV-viruset, de fleste i ung alder. I en norsk undersøkelse hadde omtrent 45 prosent av kvinner i 21-årsalderen en pågående HPV-infeksjon. (Kilde: Folkehelseinstituttet).

Tar du vaksinen?

Jepp! Jeg og 180.000 andre unge kvinner har fått tilbudet om å ta vaksinen som beskytter mot livmorhalskreft. Jeg er født i 1991 og er derfor av de heldige som får vaksinen gratis. Dette gjelder også for alle dere som er født etter 1991. Tilbudet gjelder i to år fremover (Kilde: Folkehelseinstituttet). Jeg har allerede tatt én av sprøytene, og skal ta min neste 8. desember (av i alt tre sprøyter).

Sjekk flere FAQs om HPV-vaksinen på Folkehelseinstituttet

Men om man har hatt flere seksualpartnere, bør man ta vaksinen likevel?

Folkehelseinstituttet anbefaler HPV-vaksinen til deg selv om du har hatt ingen, én eller flere seksualpartnere.

Hvor mange får livmorhalskreft hvert år i Norge?

I Norge er det hvert år:

  • 3 000 kvinner som må opereres for alvorlige celleforandringer i livmorhalsen. Mange er ganske unge.
  • 300 kvinner som får livmorhalskreft. Mange av de som overlever får langvarige plager på grunn av kreftbehandlingen.
  • 70 kvinner som dør av sykdommen.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Skal du ta vaksinen? Eller har du kanskje tatt den allerede? Jeg vil gjerne høre fra deg!

Reklamer

HA IS I MAGEN

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.54.21
TEMAINNLEGG: ARBEID.
Skrevet som en del av ukens tema i SnapKollektivet. Flere innlegg kan finnes under #temainnlegg.


«Jeg kan med hånden på hjertet si at 2015 har vært et lærerikt år.»

Slik startet jeg innlegget som skulle bli min oppsummering av året som gikk. Jeg kom ikke lenger. Ikke før nå.

Jeg har lært at livet er alt annet enn forutsigbart, og dette fikk jeg så sårt erfare i februar 2015 da jeg mistet jobben. Nedgang i markedet i den kreative bransjen gjorde at jeg for første gang i mitt liv var nødt til å gjør noe jeg aldri hadde trodd jeg måtte gjøre – melde meg til NAV.

Uten å gå alt for dypt i unødvendige og selvsagte detaljer, kan hele NAV-perioden i livet mitt oppsummeres med tre t-er: tøft, tyngende og en tålmodighetsprøve uten like.

«At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg.»

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.29.40
Foto: Unsplash

Det var tøft fordi jeg fikk midler fra NAV som tilsvarte det som er under fattigdomsgrensa* i Norge (NDLA, 2013). Det var tyngende fordi jeg følte at jeg aldri nådde helt opp. Jeg var på flere jobbintervjuer, men var alltid (slik det føltes da) et hestehode bak de andre deltakeren både i livs- og arbeidserfaring. At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg. Og med en søkerskare på 200–300 kreative, smarte, flinke og engasjerte sjeler per stillingsutlysning, begynte jeg å miste motet. Verst av alt – troen på meg selv.

«’Relevant arbeidserfaring’, som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv.»

Og det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle greie det: Å få meg en jobb innen året var omme. Koste hva det koste ville. Og pass på nå, venner av janteloven, for nå er jeg nødt til å si noen velvalgte ord om meg selv: Jeg tok ikke på meg tre jobber ved siden av studiene bare for penger. Jeg gjorde det for å tilegne meg arbeidserfaring. «Relevant arbeidserfaring», som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv. Jeg har alltid vært stolt av å være både resurs- og viljesterk, og hadde vel, naivt nok kanskje, trodd at jeg kunne høste frukter av dette tidlig etter endt studie.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.57.12.pngFoto: Anita S.

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre. Og det er her den ulidelige tålmodighetsprøven begynte for meg. Dagene som arbeidsledig bestod i å surfe på nett etter jobber. Jeg skrev søknader. Drakk kaffe til jeg begynte å kaldsvette. Begynte å bite negler igjen. Skrev noen flere søknader. Ventet. Og ventet.

Ventingen var det aller verste.

Vente på svar. Vente på avslag. Vente på at livet mitt skulle begynne igjen. Ville det noen gang det? Begynne igjen, altså?

«Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen.»

Jeg skrev søknader. Mange søknader. Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen. Jeg begynte å se meg blind på egne ord, og styggen på ryggen begynte å synge i kor med Vinnie at jeg «kommer ingen vei her i livet» …

Det var uvant for meg. Jeg har alltid visst hva jeg ville i livet – og alltid fått til det jeg vil fordi jeg jobber hardt og målrettet mot det. Og fra jeg var liten har jeg visst at så lenge man gjør en god og grundig jobb, så gir det resultater. Det skal det. Det har jo alltid gjort det.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.49.55.png
Foto: Eva G.

For meg kom ikke resultatene fort nok. Månedene gikk, og litt etter litt begynte håpet å svinne hen. Heldigvis fant jeg tålmodigheten jeg trengte i naturen. Hvor flåsete det enn måtte høres ut.

Jeg begynte å gå turer. Lage turer i sol. I regn. I vind. I mørket. Jeg så blomstene våkne til live under den frosne jorda. Plukket min første hestehov i april. Klatret opp på toppen av stupetårnet på Hvalstrand for å slikke vårsol i begynnelsen av mai. Kjente hvordan strålene kilte på huden. På nesa. Laget fregner på den vinterhvite huden. Jeg lyttet til podcaster. Begynte å løpe. Og jeg løp. Fortere og fortere.

Jeg løp rundt Semsvannet. Runde på runde. Kilometer ble til mil, og for hver gang jeg snørte på meg løpeskoene, forandret landskapet seg fra frostgrått til grønt. Jorda fikk blomster. Prestekrager, blåklokker og hundekjeks. Vannet begynte å klukke, glitrende i sølv. Svalene fløy lavt og høyt, og våren ble til sommer.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.42.24
Foto: Unsplash

«Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte.»

Og så skjedde det. Jeg ble endelig hørt og sett i mengden, og fikk meg jobb på et prosjekt for BAMA som gikk over tre måneder. Her fikk jeg endelig smaken på ordene igjen, og du aner ikke hvor godt det føltes å være trengt. Til hjelp. Til nytte. Jeg skrev og leste. Redigerte, korrigerte og forbedret. Jeg jobbet med tekst på en ny og spennende måte, og sammen med et sammensatt tekst-team fikk jeg mange nye erfaringer og venner. Disse tre månedene var ekstremt viktig for meg.

Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte. Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter i EvokedSet – plassen jeg skulle bli så uendelig glad i. Folkene jeg skulle glede meg til å se hver dag. Det var en fantastisk tid med gode kollegaer, som også ble mine venner. I tillegg hadde jeg to fantastiske læremestre som tok meg under sine lune og trygge vinger (ja, dere vet hvem dere er). Takk for at dere lærte meg hvordan å fly igjen.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 11.52.04.pngFoto: Eva G.

«Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye.»

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre, og plutselig sto jeg i et veiskille. Jeg, som for bare noen måneder siden nesten hadde gitt opp alt håp om arbeid, hadde nå et valg. Skulle jeg ta veien nordover og lære meg å like tørrfisk, eller forbli «søring» med tilhørende caffè latte?

Så her sitter jeg. 1740 km fra min forrige arbeidsplass og mitt forrige hjem. Godt plassert under et varmt og mykt pledd befinner jeg meg i Sophie Elise-farvann, nærmere bestemt Harstad. Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye. Jeg har startet et helt nytt og spennende kapittel i nord på arbeidsplassen min Chili, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen – men tørrfisken holder jeg meg pent unna.


*Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 7350 kroner i måneden for kvinner og 7930 kroner for menn (2010). Bo- og bilutgifter regnes ikke med, fordi de varierer enormt ut fra hvor man bor i landet. Kilde: NDLA

Kjære gud

Alle i SnapKollektivet er nå ferdig med temaet «Hvem er jeg?», og neste tema ut er «Kropp». Les hva min blogg- og snapkollega Caroline tenker om temaet.

Kropp. Bare ordlyden får hjertet mitt til å hoppe en ekstra gang. Da jeg googlet ordet «kropp» kom «Fin Kropp» (se bildet) som et eget emnefelt i bildekategorier … Selvfølgelig med en haug tilhørende bilder.

Skjermbilde 2016-07-07 kl. 15.24.02

Tenk at Google systematisk har kategorisert hva som er fint. Algoritmebasert skjønnhet kan vel ikke lyve? Som en metodisk sjømann sveiver søkemotorkongen inn bildene som skrei på ei snor. Og jeg og tusenvis av menn og kvinner står igjen på det mørke dypet som ensomme uer – helt uvitende om at rett ved siden av oss i bekmørket står en annen fisk og tenker akkurat det samme: «Kroppen min ser ikke sånn ut …»

Og det er her det blir vanskelig

Kropp er nemlig noe vi alle har et forhold til, men det som skremmer meg mest er kroppens rolle i samfunnet. Fordi de aller fleste ser ikke «kropp» for sine egne briller. I alle fall gjør ikke jeg det. I speilet på badet hjemme er det på med samfunnsbrillene og frem med lupa. Som et ekko fra fortiden – hvis jeg lytter ekstra godt etter – kommer tvilen.

Tvilen som startet allerede på slutten av barneskolen hvor jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg var for lang i armene, i beina og i ryggen – så jeg gjorde meg mindre. Krumma meg sammen som en reke i full fart. Ubevisst selvsagt, men bildene i albumet hjemme lyver ikke. Jeg ser det.

Tvilen slo ekstra rot om hjertet mitt da ei jente på SFO sa at jeg hadde «store elefantører», så da begynte jeg å gå med håret ned. Aldri hestehale. Aldri musefletter. Aldri oppsatt.

Skjermbilde 2016-07-08 kl. 14.49.34

Jeg ble heller aldri sommerbrun, som de andre ungene. Men det var kanskje fordi jeg ikke turte å gå med topp eller t-skjorte. Langermede gensere hele året, og alle lurte på hvorfor jeg ikke ville kle av meg …

Inni hodet mitt var jeg nemlig Norges svar på Chewbacca (fra Star Wars), med mine lange, svarte og ekle hår på armene … Gud hvor jeg skammet meg. Jeg kan til og med huske at jeg ba til gud på barnerommet mitt (selv om verken familien min eller jeg er religiøse).

«Kjære gud, kunne du ikke gjort sånn at jeg hadde lyse hår på armen, så hadde jeg blitt veldig glad? Tusen takk. Med vennlig hilsen, Lisa 10 år.»

Tenk på det. Allerede så tidlig, allerede så dypt satt det innprentet i den vesle barnekroppen hva som var ansett som vakkert og ikke. Og jeg, jeg måtte jo være motbydelig! Jeg var en to meter høy elefant med svart pels …

Tilslutt orket jeg ikke tanken på hårene mer. At noen skulle se hvor ekkel jeg var, gjennomskue meg, så jeg gikk på et parfymeri og kjøpte meg blekemiddel til armhårene. Opprinnelig var det blekemiddel til å farge «barten» til voksne damer, men den hadde jeg ikke oppdaget enda. Det sved, jeg ble rød på huden, og jeg skammet meg. Ingen måtte få vite noe (!!!), og dette er faktisk første gang jeg snakker skriver om dette til noen.

Heldigvis hadde jeg ei god venninne som hadde de samme tankene som meg. Hun hadde også mørkt hår, og sammen satt vi og bleket armhårene våres mens vi sendte inn anonyme meldinger til Klara Klok om det var farlig å barbere armene, og om det ville gjøre hårene styggere.

Skjermbilde 2016-07-08 kl. 14.51.06

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker sympati eller bekreftelse på at jeg er vakker akkurat som jeg er, for det vet jeg – 15 år senere har jeg faktisk lært meg å godta kroppen min.

Gud så glad jeg er for at jeg er høy! Høye kvinner er supersexy (shoutout til alle som er for høy for Tall-seksjonen på Top Shop ♥). Ørene har jeg pyntet med store, fine øredobber, så det plager meg knapt mer. Den vonde følelsen dypt inne i magen kan jeg dog fortsatt få av armene mine, men det er kun hvis jeg har en dårlig-selvtillit-dag. Og da er det bare å ta tak i sin egen skulder og filleriste litt. For seriøst, hvis noen ikke skulle like meg på grunn av det, så kan de ta rennafart og dra langt inn i *nordnorske gloser*.

Jeg er den flotteste «to meter høye» elefanten med svart pels du noen gang kommer til å se! Og best av alt, meg finner du ikke maken til – for i likhet med akkurat deg er jeg unik.

Neste gang du ser meg i SnapKollektivet er 19. juli – hold av datoen!


Og du, mens jeg først har deg her: Se den fine og inspirerende filmen til MakeupMalin hvor hun snakker om sine «Topp 10 skavanker». Heller topp 10 sexynesser, spøru’ meg. Liker du det du ser? Abonner på Youtube-kanalen hennes, da!


Foto: Skjermdump Google. Bilder av meg fra VSCO.