Kjære gud

Alle i SnapKollektivet er nå ferdig med temaet «Hvem er jeg?», og neste tema ut er «Kropp». Les hva min blogg- og snapkollega Caroline tenker om temaet.

Kropp. Bare ordlyden får hjertet mitt til å hoppe en ekstra gang. Da jeg googlet ordet «kropp» kom «Fin Kropp» (se bildet) som et eget emnefelt i bildekategorier … Selvfølgelig med en haug tilhørende bilder.

Skjermbilde 2016-07-07 kl. 15.24.02

Tenk at Google systematisk har kategorisert hva som er fint. Algoritmebasert skjønnhet kan vel ikke lyve? Som en metodisk sjømann sveiver søkemotorkongen inn bildene som skrei på ei snor. Og jeg og tusenvis av menn og kvinner står igjen på det mørke dypet som ensomme uer – helt uvitende om at rett ved siden av oss i bekmørket står en annen fisk og tenker akkurat det samme: «Kroppen min ser ikke sånn ut …»

Og det er her det blir vanskelig

Kropp er nemlig noe vi alle har et forhold til, men det som skremmer meg mest er kroppens rolle i samfunnet. Fordi de aller fleste ser ikke «kropp» for sine egne briller. I alle fall gjør ikke jeg det. I speilet på badet hjemme er det på med samfunnsbrillene og frem med lupa. Som et ekko fra fortiden – hvis jeg lytter ekstra godt etter – kommer tvilen.

Tvilen som startet allerede på slutten av barneskolen hvor jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg var for lang i armene, i beina og i ryggen – så jeg gjorde meg mindre. Krumma meg sammen som en reke i full fart. Ubevisst selvsagt, men bildene i albumet hjemme lyver ikke. Jeg ser det.

Tvilen slo ekstra rot om hjertet mitt da ei jente på SFO sa at jeg hadde «store elefantører», så da begynte jeg å gå med håret ned. Aldri hestehale. Aldri musefletter. Aldri oppsatt.

Skjermbilde 2016-07-08 kl. 14.49.34

Jeg ble heller aldri sommerbrun, som de andre ungene. Men det var kanskje fordi jeg ikke turte å gå med topp eller t-skjorte. Langermede gensere hele året, og alle lurte på hvorfor jeg ikke ville kle av meg …

Inni hodet mitt var jeg nemlig Norges svar på Chewbacca (fra Star Wars), med mine lange, svarte og ekle hår på armene … Gud hvor jeg skammet meg. Jeg kan til og med huske at jeg ba til gud på barnerommet mitt (selv om verken familien min eller jeg er religiøse).

«Kjære gud, kunne du ikke gjort sånn at jeg hadde lyse hår på armen, så hadde jeg blitt veldig glad? Tusen takk. Med vennlig hilsen, Lisa 10 år.»

Tenk på det. Allerede så tidlig, allerede så dypt satt det innprentet i den vesle barnekroppen hva som var ansett som vakkert og ikke. Og jeg, jeg måtte jo være motbydelig! Jeg var en to meter høy elefant med svart pels …

Tilslutt orket jeg ikke tanken på hårene mer. At noen skulle se hvor ekkel jeg var, gjennomskue meg, så jeg gikk på et parfymeri og kjøpte meg blekemiddel til armhårene. Opprinnelig var det blekemiddel til å farge «barten» til voksne damer, men den hadde jeg ikke oppdaget enda. Det sved, jeg ble rød på huden, og jeg skammet meg. Ingen måtte få vite noe (!!!), og dette er faktisk første gang jeg snakker skriver om dette til noen.

Heldigvis hadde jeg ei god venninne som hadde de samme tankene som meg. Hun hadde også mørkt hår, og sammen satt vi og bleket armhårene våres mens vi sendte inn anonyme meldinger til Klara Klok om det var farlig å barbere armene, og om det ville gjøre hårene styggere.

Skjermbilde 2016-07-08 kl. 14.51.06

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker sympati eller bekreftelse på at jeg er vakker akkurat som jeg er, for det vet jeg – 15 år senere har jeg faktisk lært meg å godta kroppen min.

Gud så glad jeg er for at jeg er høy! Høye kvinner er supersexy (shoutout til alle som er for høy for Tall-seksjonen på Top Shop ♥). Ørene har jeg pyntet med store, fine øredobber, så det plager meg knapt mer. Den vonde følelsen dypt inne i magen kan jeg dog fortsatt få av armene mine, men det er kun hvis jeg har en dårlig-selvtillit-dag. Og da er det bare å ta tak i sin egen skulder og filleriste litt. For seriøst, hvis noen ikke skulle like meg på grunn av det, så kan de ta rennafart og dra langt inn i *nordnorske gloser*.

Jeg er den flotteste «to meter høye» elefanten med svart pels du noen gang kommer til å se! Og best av alt, meg finner du ikke maken til – for i likhet med akkurat deg er jeg unik.

Neste gang du ser meg i SnapKollektivet er 19. juli – hold av datoen!


Og du, mens jeg først har deg her: Se den fine og inspirerende filmen til MakeupMalin hvor hun snakker om sine «Topp 10 skavanker». Heller topp 10 sexynesser, spøru’ meg. Liker du det du ser? Abonner på Youtube-kanalen hennes, da!


Foto: Skjermdump Google. Bilder av meg fra VSCO.

SNAPKOLLEKTIVET

13434731_1622986134659875_2995605853821890277_n

Jeg er med på et spennende prosjekt. Vi er 11 jenter fra hele landet, i alle aldre, fra forskjellig bakgrunn, og i ulike livssituasjoner, som har gått sammen og laget en felles snapchatkonto – @SnapKollektivet.

Snapchatkontoen skifter mellom jentene fra dag til dag, hvor man får et personlig og nært innblikk i deres liv. Deres tanker, drømmer, oppturer, nedturer, utfordringer og hverdagslige sysler.

«(…) Et samfunn hvor det er greit å være annerledes, være åpen om det som er vanskelig, og et samfunn hvor det å være seg selv skal være mer enn greit nok.»

Vi har laget et en felles snapchatkonto i håp om å inspirere til et mer åpent og tolerant samfunn. Et samfunn hvor det er greit å vise følelsene sine. Et samfunn hvor det er greit å være annerledes, være åpen om det som er vanskelig, og et samfunn hvor det å være seg selv skal være mer enn greit nok.

Ingen lever et perfekt liv, selv om det kanskje virker sånn på sosiale medier i dag. Og det ønsker vi å vise ved å tilby et personlig, nært og intimt innblikk i våre daglige liv, sysler, oppturer og nedturer.

Vi kommer til å ta opp temaer som mobbing, kroppspress, ensomhet, drømmer, tro, håp, hva som engasjerer oss, får oss til å le, gråte, bli sint, eller hvordan det er å leve med angst, depresjon, PTSD, psoriasis, eller en far som sitter i rullestol.

Vi ønsker å vise at folk er forskjellige, og at alle har en historie. Men også generelt hvordan det er å leve som ung voksen i 2016.

Legg til @SnapKollektivet på Snapchat. Vi går «live» 26. juni. Jeg skal snappe 4. juli – så følg ekstra med da! Temaet for første uka er: «Hvem er du?».

For mer informasjon om jentene som er med på prosjektet, ta en titt på blogginnlegget til Caroline.

NÅ KAN DU LEVE I DIN EGEN KUNST

Tegning for meg har vært en friplass. Et sted hvor jeg kan koble helt ut. Være i min egen lille boble. Fokusere på strekene. Se noe jeg har hatt inne i hodet mitt falle på plass mellom linjene. Og derfor elsker jeg tegning.

Skjermbilde 2016-05-05 kl. 20.20.17
Foto: Skjermdump Google Tilt Brush.

Med dagens teknologi er alt mulig, og nå kan man til og med tegne virtuelt. Bare tenk på det. Nå er det mulig å fysisk «være tilstede» i sin egen kunst. VR-teknologi, eller Virtural Reality som det også heter, gjør dette mulig. Ganske fantastisk. Det er bare å glede seg og følge med på utviklingen. Kanskje VR-kino blir det neste store?

«Most of the virtual reality developments in recent months have been focused on experiencing VR, but Google is working to make the tech an integral new part of creating art.»

– Mashable

Se videoen under av Google VR painting tool – Tilt Brush: