SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN #1

Jeg lovet dere egentlig svar forrige uke, men det gikk helt i glemmeboka. Her er i alle fall svar på spørsmålene dere sendte inn til meg. Tusen takk til alle som sendte inn på bloggen og snap!

Hvor ser du deg selv om 10 år?

Om ti år er jeg 35 år (det er forresten helt sjukt å tenke på!). Ser vel egentlig for meg at Marcus og jeg har en eller to minier av oss selv, og kanskje et par katter og hunder i tillegg. Jeg håper også at jeg har greid å gi ut en bok, og kanskje lever jeg ut forfatterdrømmen på heltid? Aner ikke. Er vanskelig å si, men kjenner jeg får litt sommerfugler i magen av å tenke på det.

Foto: unsplash

Hva er dine beste råd for andre med en forfatterdrøm?

Nå har jeg ikke gitt ut noe selv enda, så vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi. På en annen side har jeg god erfaring med å skrive, og å skrive langt og masse (som da jeg deltok på NaNoWriMo i 2014).

Mitt beste tips, som jeg hele tiden prøver å si til meg selv, er å bare gjøre det. «Bare gjør det, Lisa. Sett deg ned, ta frem pc-en og tillat deg selv å fokusere kun på dette i to timer, så står du fritt til å gjøre hva du vil resten av dagen.» Og før jeg vet ordet av det er jeg så oppslukt i teksten, og det å skrive, at jeg ikke greier å slutte. Sånn sett er det å skrive litt som å trene, bortsett fra at man trener huet, ikke kroppen. Dørstokkmila kan vel i så måte også overføres til skriving. La oss kalle det … fokusmila?

Hva gjør du når kreativiteten ikke strekker til?

Sånn reaksjonsmessig blir jeg litt sur, for kreativiteten min fungerer vanligvis helt utmerket – spesielt når jeg sover. Jeg drømmer så mye syre-rart at hvis det å drømme er trening for hjernen, bør min se ut som Arnold Schwarzenegger anno 1980.

Foto: tumblr

Hvis du skulle ha skrevet en bok, hva skulle den handlet om?

Må jo nesten svare det den boken jeg holder på med nå handler om. Og sjanger? Fantasy!

Hva ønsker du deg?

Akkurat nå består hodet mitt kun av katt, katteting, dyrinnkjøpte sofaer med tempurmadrass, designmøbler fra Bolia og ulike versjoner av pastellblå.

Foto: tumblr

Når skal vi pakke sekken og dra på eventyr igjen?

Du, det må nesten bli veldig snart! Jeg ser det er mange spennende tilbud på Norwegian. Jeg stemmer for Polen eller Stockholm.

Hvilken bok har betydd mest for deg, og hvorfor?

Hvis jeg må velge én tror jeg det må bli Brødrene Løvehjerte. Verdens vakreste og fineste fortelling som jeg fikk opplest av mamma flere ganger da jeg var liten. Og vi gråt og gråt sammen, for Astrid Lindgren lærte barn over hele verden at det er ikke farlig å dø.

Hvis du kunne kledd deg som en karakter fra Dragon Age (spill), hvem skulle det vært?

Morrigan eller en female Iron Bull – det tror jeg hadde vært helt rått!

GIF: tumblr

Favorittblogger?

Må jeg velge én? Da tror jeg at jeg velger å si Supermarie!

Hvilken type blogger liker du ikke?

Liker egentlig alle type blogger, men er det dårlig språk orker jeg ikke lese.

Høyhælte sko eller sneakers?

Sneakers til hverdag og høyhælte på fest!

Hva er du redd for?

Dette er også rundens tema på SnapKollektivet, folkens. Der kommer jeg til å snakke mer om det. Men jeg kan jo allerede nå si at jeg er livredd for parasitter, derav flått og bendelorm.

Foto: unsplash

Hvordan ble du tekstforfatter?

Jeg har hatt skrivejobber siden jeg var ung, så det ble på en måte bare sånn. Ønsker du å bli tekstforfatter er utdanning et godt sted å begynne. Enten Westerdals eller NKH.

Er det vanskelig å få seg en jobb innen sosiale medier?

Både ja og nei. Det er mange ulike SOME-jobber der ute, men får å skille deg ut i mengden bør du ha relevant erfaring og ellers en spennende CV – for det er «mange om beinet».

Har du gjort noe du angrer på?

Masse! Men det som er fint med å gjøre noe man angrer på er at man lærer.

HA IS I MAGEN

TEMAINNLEGG: ARBEID.
Skrevet som en del av ukens tema i SnapKollektivet. Flere innlegg kan finnes under #temainnlegg.

---

«Jeg kan med hånden på hjertet si at 2015 har vært et lærerikt år.»

Slik startet jeg innlegget som skulle bli min oppsummering av året som gikk. Jeg kom ikke lenger. Ikke før nå.

Jeg har lært at livet er alt annet enn forutsigbart, og dette fikk jeg så sårt erfare i februar 2015 da jeg mistet jobben. Nedgang i markedet i den kreative bransjen gjorde at jeg for første gang i mitt liv var nødt til å gjør noe jeg aldri hadde trodd jeg måtte gjøre – melde meg til NAV.

Uten å gå alt for dypt i unødvendige og selvsagte detaljer, kan hele NAV-perioden i livet mitt oppsummeres med tre t-er: tøft, tyngende og en tålmodighetsprøve uten like.

«At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg.»

Foto: Unsplash

Det var tøft fordi jeg fikk midler fra NAV som tilsvarte det som er under fattigdomsgrensa* i Norge (NDLA, 2013). Det var tyngende fordi jeg følte at jeg aldri nådde helt opp. Jeg var på flere jobbintervjuer, men var alltid (slik det føltes da) et hestehode bak de andre deltakeren både i livs- og arbeidserfaring. At det skulle føles som en straff og et slag i trynet å være nyutdannet, det hadde jeg aldri i livet sett for meg. Og med en søkerskare på 200–300 kreative, smarte, flinke og engasjerte sjeler per stillingsutlysning, begynte jeg å miste motet. Verst av alt – troen på meg selv.

«’Relevant arbeidserfaring’, som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv.»

Og det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle greie det: Å få meg en jobb innen året var omme. Koste hva det koste ville. Og pass på nå, venner av janteloven, for nå er jeg nødt til å si noen velvalgte ord om meg selv: Jeg tok ikke på meg tre jobber ved siden av studiene bare for penger. Jeg gjorde det for å tilegne meg arbeidserfaring. «Relevant arbeidserfaring», som det så fint heter på de fleste stillingsutlysninger – noe man gjerne skal ha flere år av enn man er selv. Jeg har alltid vært stolt av å være både resurs- og viljesterk, og hadde vel, naivt nok kanskje, trodd at jeg kunne høste frukter av dette tidlig etter endt studie.

Foto: Anita S.

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre. Og det er her den ulidelige tålmodighetsprøven begynte for meg. Dagene som arbeidsledig bestod i å surfe på nett etter jobber. Jeg skrev søknader. Drakk kaffe til jeg begynte å kaldsvette. Begynte å bite negler igjen. Skrev noen flere søknader. Ventet. Og ventet.

Ventingen var det aller verste.

Vente på svar. Vente på avslag. Vente på at livet mitt skulle begynne igjen. Ville det noen gang det? Begynne igjen, altså?

«Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen.»

Jeg skrev søknader. Mange søknader. Fine ord og setninger, som ellers ville falt meg så naturlig som tekstforfatter, føltes mot slutten som aske i munnen. Jeg begynte å se meg blind på egne ord, og styggen på ryggen begynte å synge i kor med Vinnie at jeg «kommer ingen vei her i livet» …

Det var uvant for meg. Jeg har alltid visst hva jeg ville i livet – og alltid fått til det jeg vil fordi jeg jobber hardt og målrettet mot det. Og fra jeg var liten har jeg visst at så lenge man gjør en god og grundig jobb, så gir det resultater. Det skal det. Det har jo alltid gjort det.

Foto: Eva G.

For meg kom ikke resultatene fort nok. Månedene gikk, og litt etter litt begynte håpet å svinne hen. Heldigvis fant jeg tålmodigheten jeg trengte i naturen. Hvor flåsete det enn måtte høres ut.

Jeg begynte å gå turer. Lage turer i sol. I regn. I vind. I mørket. Jeg så blomstene våkne til live under den frosne jorda. Plukket min første hestehov i april. Klatret opp på toppen av stupetårnet på Hvalstrand for å slikke vårsol i begynnelsen av mai. Kjente hvordan strålene kilte på huden. På nesa. Laget fregner på den vinterhvite huden. Jeg lyttet til podcaster. Begynte å løpe. Og jeg løp. Fortere og fortere.

Jeg løp rundt Semsvannet. Runde på runde. Kilometer ble til mil, og for hver gang jeg snørte på meg løpeskoene, forandret landskapet seg fra frostgrått til grønt. Jorda fikk blomster. Prestekrager, blåklokker og hundekjeks. Vannet begynte å klukke, glitrende i sølv. Svalene fløy lavt og høyt, og våren ble til sommer.

Foto: Unsplash

«Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte.»

Og så skjedde det. Jeg ble endelig hørt og sett i mengden, og fikk meg jobb på et prosjekt for BAMA som gikk over tre måneder. Her fikk jeg endelig smaken på ordene igjen, og du aner ikke hvor godt det føltes å være trengt. Til hjelp. Til nytte. Jeg skrev og leste. Redigerte, korrigerte og forbedret. Jeg jobbet med tekst på en ny og spennende måte, og sammen med et sammensatt tekst-team fikk jeg mange nye erfaringer og venner. Disse tre månedene var ekstremt viktig for meg.

Også løsnet det helt plutselig. Alt sammen. Jeg husker ikke hvordan det begynte, bare hvordan det endte. Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter i EvokedSet – plassen jeg skulle bli så uendelig glad i. Folkene jeg skulle glede meg til å se hver dag. Det var en fantastisk tid med gode kollegaer, som også ble mine venner. I tillegg hadde jeg to fantastiske læremestre som tok meg under sine lune og trygge vinger (ja, dere vet hvem dere er). Takk for at dere lærte meg hvordan å fly igjen.

Foto: Eva G.

«Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye.»

Men verden fungerer ikke nødvendigvis slik vi planlegger at den skal gjøre, og plutselig sto jeg i et veiskille. Jeg, som for bare noen måneder siden nesten hadde gitt opp alt håp om arbeid, hadde nå et valg. Skulle jeg ta veien nordover og lære meg å like tørrfisk, eller forbli «søring» med tilhørende caffè latte?

Så her sitter jeg. 1740 km fra min forrige arbeidsplass og mitt forrige hjem. Godt plassert under et varmt og mykt pledd befinner jeg meg i Sophie Elise-farvann, nærmere bestemt Harstad. Ullgenseren måtte frem allerede i juni, men det gjør meg ikke så mye. Jeg har startet et helt nytt og spennende kapittel i nord på arbeidsplassen min Chili, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen – men tørrfisken holder jeg meg pent unna.

---

*Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 7350 kroner i måneden for kvinner og 7930 kroner for menn (2010). Bo- og bilutgifter regnes ikke med, fordi de varierer enormt ut fra hvor man bor i landet. Kilde: NDLA

FORTRYLLENDE NY TRAILER

Endelig er den nye traileren til Harry Potter-spinnoffen «Fabeldyr og hvor de er å finne» her! Filmen, som baseres på forfatter J.K. Rowlings bok Fantastic Beast and Where to Find Them fra 2001, har kommet med flere trailere den siste tiden. Dette er den aller nyeste – og det ser kjempespennende ut!

Bilder: Skjermdump

Det var Filmweb.no som omtalte traileren først:

«(…) Det vi har sett av teasere og artwork til nå har gitt oss frysninger, og denne nye teasertraileren er intet unntak. For et fantastisk etterlengtet gjensyn med det magiske Potter-universet! Dette har vi drømt om siden 2011 og «Harry Potter og dødstalismanene- del 2.»

Se full cast og les mer om filmen på IMDb

PS: Se den i 1080p HD!

Noen som gleder seg?